Produsentansvar uten samarbeid er bare en faktura

14.08.2026 av Linda Refvik, NF&TA

Norge står foran innføringen av produsentansvar for tekstiler. Det betyr at produsentene skal ta et større økonomisk ansvar også etter at produktene er solgt og har blitt avfall. Det er nødvendig. Men det er ikke nok. Om resultatet bare blir at regningen flyttes fra kommuner og andre aktører til produsentene, har vi ikke endret systemet. Vi har bare endret hvem som betaler. Derfor mener vi at det er viktig at produsentansvaret konkurrer om kundene, men samarbeider om systemet.

Vi trenger konkurranse. Den kan gi innovasjon, bedre tjenester og nye løsninger. Men vi trenger ikke konkurrere om å bygge den samme grunnmuren flere ganger. Tekstiler beveger seg gjennom en lang verdikjede: fra produsent til forbruker, innsamling, ombruk, sortering og gjenvinning. Hvert enkelt ledd kan gjøre jobben sin, likevel kan systemet som helhet fungere dårlig. Derfor må vi stille et spørsmål som er større enn hvem som har ansvar for hver enkelt oppgave: Når alle har ansvaret for sin del, hvem har ansvaret for helheten?

Hvem betaler for det som ikke finnes?

Vi kan vedta at tekstilene skal bli sirkulære. Men et vedtak bygger ikke sorteringskapasitet, utvikler ikke markeder for resirkulerte fibre og skaper ikke samarbeid mellom aktørene.

En sirkulær tekstiløkonomi krever infrastruktur vi i dag bare delvis har. Vi mangler kapasitet, teknologi, kompetanse og markeder. Noen må investere før volumene er store nok og løsningene lønnsomme. Derfor bør ikke produsentansvaret bare handle om hvem som skal betale for dagens avfall. Det må også handle om hvem som skal være med på å bygge morgendagens løsninger.

Her ligger forskjellen mellom et svakt og et godt produsentansvar. Et svakt produsentansvar sørger for at noen betaler når produktet har blitt avfall. Et godt produsentansvar gjør noe mer: Det bruker kunnskapen fra innsamling, sortering, reparasjon og gjenvinning til å påvirke det som skjer før produktet blir avfall.

For den kanskje viktigste informasjonen i et produsentansvarssystem er ikke bare hvor mange kilo tekstiler vi samler inn. Det er hvorfor produktene ikke kunne brukes videre. Var kvaliteten for dårlig? Var materialene vanskelige å skille? Kunne produktet ikke repareres? Manglet det et marked eller en teknologi for gjenvinning? Om denne kunnskapen blir værende hos sortereren eller gjenvinneren, mister vi noe av den viktigste effekten produsentansvaret kan ha. Kunnskapen må tilbake til designerne, innkjøperne og produsentene som kan påvirke hvilke produkter som settes på markedet neste gang.

Kostnadene blir synlige

Tekstiler har en særlig utfordring: Ombruk og tekstilavfall henger sammen fysisk, men ikke nødvendigvis økonomisk. Når en pose med brukte tekstiler leveres inn, vet vi ikke før den er sortert hva som kan brukes igjen, og hva som faktisk er avfall. Det gjør det vanskelig å organisere og finansiere hvert ledd isolert.

Når vi begynner å sortere tekstilene bedre, vil også kostnadene bli tydeligere. Det kan se ut som om systemet blir dyrere. Men mange av kostnadene har vært der hele tiden, skjult i restavfall, eksport eller i økonomien til ideelle aktører som lenge har tatt en stor del av arbeidet med innsamling og ombruk. Et godt produsentansvar må derfor dekke de reelle og nødvendige kostnadene for å få verdikjeden til å fungere.

Ett system betyr ikke én aktør

Samarbeid betyr ikke at alle skal ha samme forretningsmodell eller at Norge skal ha én aktør eller én løsning. Men det er smart å vite hva som faktisk bør være felles. Eksempelvis, data? Standarder? Infrastruktur? Kunnskap?

Der er essensielt at for innbyggeren som leverer klær, tekstiler og sko, og produsenten som skal oppfylle sitt ansvar, at systemet er enkelt. Og det er her paradokset ligger: Jo enklere systemet skal være på utsiden, desto bedre koordinert må det være på innsiden.

Før vi bygger mange parallelle systemer, bør vi bli enige om hva vi skal løse sammen, slik at alle aktørene kan konkurrere om det de faktisk skal være best på.

Produsentansvaret gir oss en mulighet til å koble verdikjeden sammen, bygge kapasiteten vi mangler og føre kunnskapen fra slutten av produktets liv tilbake til begynnelsen.

Hvis vi lykkes med det, kan produsentansvaret bli et verktøy for reell omstilling. Diskusjonen vi trenger nå er derfor ikke bare hvem som skal betale. Den er hva vi må løse sammen, og hvordan vi skal gjøre det.

Hvis ikke, har vi i praksis bare laget en ny faktura.